mandag 8. november 2010

Hjerte

Sånn forresten. Jeg fikk piano i bursdagsgave. Av en haug med fantastiske venner, familie og mann - jeg må jo rett og slett være verdens heldigste. Det sto plutselig der pianoet vi har lånt i halvannet år pleide å stå da jeg kom hjem fra praksis på bursdagen min. Mannen har ordna og planlagt og funnet piano og fått med så veldig mange på det, svigerfar har fraktet det fra den gamle eieren til tanta og onkelen min, der sto det i ei uke og der ble det stemt dagen før bursdagen min, og på dagen hentet en gjeng venner det nye hos tante og onkel, flyttet det lånte pianoet ut og det nye inn på plass, alt sammen uten at jeg ante noe som helst. Tenk at det går an! Fininger!

4 kommentarer:

  1. Du er heldig! Tenk så masse glede du kommer til å få av det framover :)

    Ja, sju år er lenge, og jeg liker det! Hihi. :)

    SvarSlett
  2. Jeg får ikke sagt det nok ganger, og tenker på det hver eneste dag; du er KJEMPEHELDIG :D jeg er bittelitt sjalu, på en god måte, på deg :) Har fortalt den syke bursdagsgaven din videre til samboern, og han argumenterer med at vi ikke har plass. "Hvorfor kan ikke tv-en stå i kjelleren?" sier jeg da.. for ser ikke noen grunn til at den ikke kan gjøre det.. men neida.. Men jeg lever i håpet :)

    SvarSlett
  3. Hihi, ja, jeg tenker også på det hver dag og kommer nok til å tenke på det hver dag i veldig mange dager framover. Fine mennesker! Og enig, piano er viktigere enn TV. Så. Jeg vil absolutt mye heller leve uten TV enn uten piano, nå som jeg er heldig nok til å ha blitt vant til det. <3 (Og man har alltid plass til piano, synes jeg (A))

    SvarSlett