søndag 10. desember 2006

Helga

Sjå for dæ følgende situasjon:
Du har et favorittband. Du har vorri fan i fler år, og vorri på en god del konserta med dæm. Dæm e fra samme plass som dæ, så du kjenne dæm såvidt(veldig såvidt:P), og dæm e rett og slett utrulig koselige menneska. Du får vær med å arranger konsert med dæm. Dæm kjæm 40 mil for konsertens skyld, sjøl om dæm får nesten ingen pæng for det. Du e overlykkelig bare for å vær på konsert med dæm. Under hele konserten står du fremst, og kan kvar eneste tekst. Halvveis uti konserten bøye vokalisten sæ ned og gir dæ en klæm fra scenen. Etter konserten e du (og veldig mang andre) i lykkerus, og spør om dæm vil vær med ut. Dæm si ja. Du spandere øl på dæm, og dæm si takk utallige gong:P Bandet gir dæ og ei te(hu som gjor ca alt arbeidet med konserten) et signert bilde og en cd, helt uoppfordra. Resten av kvelden sitt du på Felix med favorittbandet ditt. Mens du sitt og e overlykkelig, sitt bandet og snakke om kor takknemlig dæm e for å få kom, at vi vil ha dæm hit, og kor herlig det e å spæll for oss(altså folk som e ordentlig glad i musikken), og snakke om kor flink vi e osv. Etter ei stund si bassisten "Ja Ane, du syng, gjør du itj? Æ hørt den sangen som ligg på uhørt! Veldig bra, du må fortsett med det der!"

Alternativ 1: Det e en drøm
Alternativ 2: Det her va min fredagskveld.

Uvirkelig!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar